Pepsi Max og vekt – hvorfor null kalorier ikke er hele historien
Norge er blant verdens største forbrukere av Pepsi Max. Men hva gjør egentlig kunstig søtet brus med kroppen – og hvorfor drikker så mange som sliter med vekten det meste av det?
Norge er et av de landene i verden der Pepsi Max selger best per innbygger. På butikkhyllen, i lunsjen, ved skrivebordet, som belønning etter trening. Det er nesten blitt en norsk folkeboisson.
Og det er lett å forstå appellen: null kalorier, god smak, ingen sukker. Hvis du prøver å gå ned i vekt, høres det ut som et opplagt valg.
Men det er verdt å stoppe opp og spørre: Hvorfor er det de som drikker mest lettbrus som ofte sliter mest med vekten?
Designet for å ikke gjøre deg mett
PepsiCo – som alle store matvarekonserner – bruker enorme ressurser på sensorisk optimering. Det handler ikke om å lage et produkt som smaker godt nok. Det handler om å finne det eksakte punktet der smaken er mest mulig tiltrekkende uten å gi full tilfredsstillelse.
Matforskeren Howard Moskowitz kalte dette «bliss point» – lykkepaunktet. Han jobbet med blant annet PepsiCo og Campbell’s på 1970- og 80-tallet for å identifisere den eksakte mengden søthet, syre og kullsyre som maksimerer lysten til å drikke mer. Ikke bare mer av akkurat det – men mer, og igjen, og igjen.
Det finnes to separate systemer i hjernen for belønning: «wanting» (å ville ha) og «liking» (å like). Hjerneforskeren Kent Berridge ved University of Michigan har dokumentert at disse drives av ulike nevrokjemiske systemer. Dopamin driver «wanting» – den rastløse trangen etter mer. Opioidreseptorene driver «liking» – den faktiske tilfredsstillelsen.
Et godt designet industriprodukt aktiverer wanting-systemet sterkt nok til at du åpner neste boks – men gir ikke nok «liking» til at du noen gang er skikkelig tilfreds. Det holder deg i en sløyfe.
Pepsi Max, med sin kraftige kullsyre, intense sødme og koffeinet, er særlig effektivt på dette. Koffein er dessuten vanedannende i seg selv og skjerper ønsket om neste porsjon.
Hva skjer i kroppen – selv uten sukker
Her er det mange tror det slutter: «null kalorier, ingen problem». Men kroppen reagerer på søt smak, ikke bare på sukker.
Cefalisk insulinrespons. Når du smaker noe søtt – uansett om det er sukker eller aspartam – sender smaksreseptorene i munnen signaler til bukspyttkjertelen om at sukker er på vei. Kroppen begynner å skille ut insulin i forventning. Insulinet kommer, men blodsukkeret stiger ikke (fordi det ikke er ekte sukker) – resultatet er at blodsukkeret kan falle noe, noe som trigger sultfølelse. Du drikker en Pepsi Max og blir sultnere.
Tarmfloraen forstyrres. En studie publisert i Nature i 2014 (Suez et al.) fant at vanlige kunstige søtningsmidler – inkludert sukralose og sakarin – endret sammensetningen av tarmfloraen på måter som svekket glukosetoleransen. Oppfølgingsstudier har vært blandede, men peker i samme retning: kunstig sødme er ikke nøytral for tarmbakteriene.
Søtningstoleransen øker. Jo mer intenst søtt du spiser og drikker, jo mer søtt forventer hjernen at maten skal smake. Naturlig søt mat – frukt, rotgrønnsaker, naturlig yoghurt – begynner å smake flatt og kjedelig. Det er vanskeligere å velge grønnsaker til middag når smaksbildet ditt er kalibrert mot noe som er langt, langt søtere enn noe som finnes i naturen.
Paradokset i tallene
Epidemiologiske studier viser konsekvent at inntak av lettbrus er positivt korrelert med overvekt – altså at de som drikker mest lettbrus, gjennomsnittlig veier mer. Dette er selvfølgelig ikke bevis på at lettbrus forårsaker vektøkning; kausaliteten kan godt gå den andre veien (overvektige bytter til lettbrus).
Men det er verdt å merke seg at dette paradokset eksisterer. Byttet fra sukkerholdig til sukkerfri brus har ikke hatt den slankende effekten man forventet. Noe annet er på spill.
En del av forklaringen er kompensasjonsadferd: mange spiser mer mat – ubevisst – fordi de «har spart kalorier» på brusen. Et annet bidrag er det som er beskrevet over: økt sultfølelse, forstyrret tarmmiljø og en palatal kalibrering som gjør det vanskeligere å nøye seg med vanlig mat.
Det er ikke brus kontra vann
Det er lett å tenke at dette er et argument for å drikke mer vann. Det er det, til en viss grad – men poenget er mer grunnleggende.
Pepsi Max er designet av profesjonelle for å være det mest attraktive den kan være. Det er ikke laget for å mette deg, hjelpe deg å regulere appetitten eller gi kroppen noe den trenger. Det er laget for at du skal ville ha mer. Det er ingen dom over deg som drikker det – det er bare nyttig å vite hva man faktisk har med å gjøre.
Kroppen din er ikke svak. Den reagerer nøyaktig som den er konstruert for å reagere på stimuli som er optimalisert gjennom tiår med forskning for å utløse akkurat de reaksjonene.
Hva kan du gjøre?
Ingenting her krever at du slutter å drikke Pepsi Max for alltid. Men noen ting er verdt å prøve:
Legg merke til om du blir sultnere etter. Mange opplever at en boks lettbrus trigger matlysten. Sjekk om det stemmer for deg.
Kutt ned gradvis heller enn brått. Plutselig bortfall av koffein gir hodepine og irritabilitet i 2–4 dager. En gradvis nedtrapping er enklere å gjennomføre.
Bruk kullsyrevann som overgang. Mye av tiltrekningen er kullsyren og ritualet, ikke selve søtningen. Vanlig kullsyrevann (med litt sitron om ønskelig) dekker mye av det behovet.
Smak med deg selv over noen uker. Etter noen uker med redusert kunstig sødme smaker frukt søtere, og naturlige smaker fremstår mer tilfredsstillende. Det er ikke psykologi – det er fysiologi. Smakssansen kalibrerer seg.
Kilder
- Moskowitz HR & Hartmann J. (2008). Consumer research: creating a solid base for innovative strategies. Trends in Food Science & Technology, 19(11), 581–589. https://doi.org/10.1016/j.tifs.2008.01.016
- Berridge KC & Robinson TE. (1998). What is the role of dopamine in reward: hedonic impact, reward learning, or incentive salience? Brain Research Reviews, 28(3), 309–369. https://doi.org/10.1016/s0165-0173(98)00019-8
- Suez J, et al. (2014). Artificial sweeteners induce glucose intolerance by altering the gut microbiota. Nature, 514, 181–186. https://doi.org/10.1038/nature13793
- Swithers SE. (2013). Artificial sweeteners produce the counterintuitive effect of inducing metabolic derangements. Trends in Endocrinology & Metabolism, 24(9), 431–441. https://doi.org/10.1016/j.tem.2013.05.005
- Yang Q. (2010). Gain weight by “going diet?” Artificial sweeteners and the neurobiology of sugar cravings. Yale Journal of Biology and Medicine, 83(2), 101–108.
- Moss M. (2013). Salt Sugar Fat: How the Food Giants Hooked Us. Random House.