Arv eller miljø? Jeg gikk opp 6 kilo i sommer, og det var ikke tilfeldig
Fra 92 til 98 kilo på en sommer. Det er fristende å tenke at det bare er en bølge som går over av seg selv. Men når jeg ser på det jeg faktisk gjorde annerledes, er svaret ganske åpenbart – og det handler ikke om gener.
I sommer gikk jeg opp fra 92 til 98 kilo. Seks kilo på noen få måneder. Det ser du på grafen i “min fremgang”.
Første refleks er å tenke at dette bare er en naturlig bølge. Kroppen svinger jo litt, det jevner seg vel ut igjen. Sånn har det vært tidligere. Men jo mer jeg tenker over det, jo klarere blir det: dette er ikke en bølge som bare går over. Det er et resultat av at jeg endret kosthold og vaner ganske kraftig da jeg flyttet hjem til foreldrene mine for sommeren. Ikke arv. Ikke uflaks. Miljø.
Hva som faktisk endret seg
Jeg har brukt en del av sommeren foran PC-en og skrevet jobbsøknader. Det høres ikke ut som noe som burde påvirke vekten, men det betyr i praksis mange timer i ro, mye energidrikk, og lett tilgang til “noe raskt”. Helt andre rammer enn en vanlig arbeidsdag. Helt annen TDEE. Særs lite NEAT. Jeg pleier å sikte på 10 000 skritt om dagen, men enkelte av disse jobbsøknad-dagene endte jeg på under 1 200. Det er ikke en avrunding, det er en helt annen kropp i bevegelse.
Så har det også regnet mye. Jeg pleier å jogge jevnlig, men i sommer har jeg rett og slett ikke gjort det. Ikke fordi jeg har bestemt meg for å slutte, men fordi det har vært en dårlig sommer værmessig, og jogging i regn har tapt mot PC-en gang på gang. “Jeg burde skrevet flere jobbsøknader”. Trening generelt har det blitt lite av.
De dagene det faktisk har vært fint vær, har jeg stått på SUP i stedet. Det er hyggelig og litt aktivitet, men det er ikke i nærheten av den samme forbrenningen eller rutinen som løping.
Det har også vært en jevn strøm av besøk hele sommeren. Bursdagsfeiring for pappa, venner og familie som har kommet innom, en helg her og en helg der. Det er fint, men det har blitt en del øl og vin, en del kake, en del is. Sånt bare skjer når man er sosial og gjestfri, ingen setter seg ned og teller opp hvor mange kakestykker det ble i løpet av juli.
Og så er det den viktigste endringen: jeg sluttet å telle kalorier. Hvor mange kalorier er det i “middag” og “kaffegodt”? Det er snakk om hjemmelagd mat her. Det er ikke noe “så så mange gram og desiliter”, det er “freestyle”. Det er ikke noen strekkode å skanne heller. Skanner jeg bare det som har strekkode blir jo det følgefeil.
Svaret kom ganske raskt
Det gikk ikke bra å ikke skanne. Uten kaloritelling ble porsjonene større uten at jeg egentlig la merke til det. Jeg spiste ikke voldsomt mye mer per måltid, men nok ekstra, ofte nok, til at det ble et tydelig overskudd over tid. Så er det et slags kulturelt fenomen her i Nord-Norge at å avslå kaffegodt er et slags alvorlig brudd på skikk og bruk, spesielt blant eldre. Legg til alt besøket – bursdagen til pappa, en øl her, et stykke kake der, is på verandaen når noen stikker innom – og det blir fort en jevn strøm av ekstra kalorier jeg aldri hadde noen oversikt over. Kombinert med mindre jogging og mer stillesitting, er seks kilo på en sommer ikke rart i det hele tatt.
Så er det et slags kulturelt fenomen her i Nord-Norge at å avslå kaffegodt er et slags alvorlig brudd på skikk og bruk, spesielt blant de aldre
Dette er egentlig et ganske rent lite eksperiment, selv om jeg ikke planla det som et. Endre miljøet (flytte hjem, jobbsøking, dårlig vær), fjern rutinen (kaloritelling, jogging), og se hva som skjer. Svaret var entydig.
Derfor skal man ha en rutine
Det jeg tar med meg videre er ikke at jeg har dårlige gener eller at kroppen min «bare gjør sånn» om sommeren. Det er at rutiner ikke er der for å være tungvinte. De er der fordi de kompenserer for akkurat de situasjonene der viljestyrken og magefølelsen ikke strekker til. Når konteksten endrer seg (nytt hjem, dårlig vær, mindre struktur i dagene), er det nettopp da rutinen trengs mest, ikke minst.
Å telle kalorier er ikke noe jeg trenger å gjøre for alltid. Men denne sommeren har vist meg tydelig at det er verktøyet som faktisk holder meg i sjakk når alt annet rundt meg er i endring. Nå er planen enkel: tilbake til å telle kalorier og tilbake til jogging uansett vær. Det er faktisk ganske befriende, og jeg føler på et vis at jeg lever igjen. Den store stygge “boblen” på vektgrafen skal ned igjen. Høsten er like rundt hjørnet, og jeg skal ha en legendarisk winter arc. Forberedelsene har allerede begynt.